Jeg har et ønske...

Ja min historie begynner vel ca.ved 18 års alderen.
Jeg hadde i min ungdomstid aldri noen problemer med vekten,og kunne omtrent spise det jeg ville.Dessuten var jeg ganske aktiv og drev litt med idrett,bl.a. håndball og turn.
Jeg fikk en kjæreste da jeg var 17 år som jeg var stupforelsket i,og vi holdt sammen i et år.Når det forholdet tok slutt,var det at mine vektproblemer begynte. Jeg fikk en enorm kjærlighetssorg (han var min første store kjærlighet) og jeg begynte å trøste-spise til alle tider.Jeg sluttet også med all idrett.
Så i løpet av ca 5 mnd tid,hadde jeg lagt på meg en god del,og var på god vei til å bli "litt overvektig".Men jeg hadde ihvertfall venninnene mine som støttet meg.

Så skjedde det at familien min (inkludert meg)flyttet til USA.
Her var kostvanene ganske annerledes enn hjemme i Norge skal jeg si dere,og de vanene kopierte vi også.
I USA er det vanlig med bla. pannekaker med sirup på til frokost,eller f.eks. p.b and jelly på brødskiva.(peanøttsmør med syltetøy)Pancake-house lå 100 meter borti gaten og det gjorde også Mc Donalds! Er det noe rart at omtrent halvparten av amerikanerne er overvektige (hvis ikke fler).
I Florida hvor vi bodde,var det ihvertfall veldig mange "fete" mennesker,inkl. meg selv etterhvert!
Guess what! Jeg begynte å jobbe ved Pancake-house...

Etter ca. to år flyttet vi tilbake til Norge, og jeg var ca 20 kg tyngre. Jeg traff de gamle vennene mine igjen,og de nærmest måpte da de så meg! Det var så godt som umulig å ta opp igjen kontakten med de,for de ville rett og slett ikke ha noe med meg å gjøre.
Eks-kjæresten min hadde i mellomtiden flyttet til en annen by og glad var jeg for det,for da slapp jeg ihvertfall å vise han også hvor fet jeg var blitt.
Jeg murte meg selv inne for det meste av tiden.
Jeg var stadig deprimert av å ikke ha noen venner lenger, så etter 6 mnd i Norge flyttet jeg til England for å jobbe som au pair for en familie.Dette var en lege-familie som jeg fikk kjempegod kontakt med,og etterhvert kom livsgnisten min tilbake.

De to småguttene som jeg passet, tok jeg ofte med til både parken og stranda. Parken lå ikke langt unna der vi bodde,så jeg gikk også ofte turer der ganske ensom på mine fridager.Jeg fikk etterhvert ei koselig venninne som heter Lynda. Lynda var både slank og søt.Dessuten brydde hun seg ikke om at jeg veide 40 kg mer enn henne. I tiden mens jeg var i England (1 1/2 år)la jeg om kostholdet mitt, for familien som jeg jobbet hos hadde sunne spisevaner.
Lynda og jeg var ofte i parken - enten alene på joggetur,eller hadde småguttene med oss.I takt med at kiloene raste av meg,fornyet jeg meg også i klesveien.Nå begynte jeg å bli fornøyd med meg selv.
Da jeg flyttet tilbake til Norge,var jeg slank og "fornyet".
Mine gamle venninner fikk sjokk igjen.Nå ville de plutselig treffe meg,og sa at de savnet meg. Jeg har idag ingen kontakt med de,for de hadde såret meg tidligere,og ville jo da ikke ha kontakt med meg.

I dag er jeg lykkelig gift og har en datter. Men jeg savner fortsatt mine gamle barndoms-venninner,og jeg har fortsatt et ønske om å være sammen med de........