Min historie

Jeg prøvde å legge ut min historie i januar da jeg først kom hit. men da var denne siden ikke i bruk, jeg kom ikke inn. Men da legger jeg den ut nå. Så at Hecatee hadde gjort det og tenkte, jaja jeg kan jo gjøre det jeg også:) så kan dere også få en pekepinn om hvorfor jeg har slitt med vektproblemer og spiseforsyrrelser over halve livet mitt. Here it goes:

MIN BARNDOM.

Jeg hadde egentlig en ganske bra barndom fram til jeg var 6 år. Husker at mamma og pappa kranglet endel, men det er jo vanlig. Mamma har fortalt meg ting som skjedde, men jeg husker det ikke så godt.
Men derimot begynte mitt helvete for fullt da jeg begynte på skolen. Jeg kan ikke huske nøyaktig når, men det var omtrent det året jeg fylte syv at mamma begynte å drikke. Hun hadde problemer med økoniomien og personlige problemer. Det var ikke så gale til å begynne med, men utviklet seg mer og mer til hun til slutt lå halvt bevisstløs i fylla hver eneste dag. Hun hadde tvilsomme venner som bare satt og frakk, og hun drog meg og min bror ut til dem hver helg. Jeg og bror satt og lekte mens de drakk seg dritas. Jeg husker jeg var så nervøs, for noen av kameratene hennes kom med ekle komentarer og tok meg på steder jeg ikke skal nevne her. Men dette varte ikke så lenge, og de gikk heldigvis ikke lenger.

Jeg har fortrengt en stor del forstår jeg, utifra hva mamma har fortalt meg, de jeg husker mest er at jeg ble skikkelig sjenert og kuet av dette. jeg hadde få venner på skolen, og de trykte meg enda mer ned i grusen. Jeg trodde jeg var verdt null, og lot andre behandle meg stort sett som de ville. Ble mobbet en periode, men mente jeg fortjente det. Turde aldri ta venner med hjem på besøk for jeg var redd for hva som ville møte oss i stuen. det vanlige var jo at mamma lå død-drukken i stolen med skittent hus og ølflasker overalt.

Jeg lærte tidlig å ta vare på min bror, som en mamma. jeg er så glad han hadde meg der, ellers vet jeg ikke hva som ville skjedd med ham. Han er idag 18 år.

Jeg husker ikke helt når jeg fant ut at mat kunne hjelpe meg å overvinne de vonde følelsene. bare at jeg en dag gjorde det.
Dagene ble liksom lettere å komme gjennom dersom jeg kunne spise. jeg begynte å stjele fra mammas lommebok for å få penger til sjokolade og brus, ikke mye, men litt hver dag. Hun merket det aldri. Heldigvis.
Vekten økte sakte men sikkert. Jeg ble kalt skjelettet før dette skjedde, så jeg var veldig tynn. I 6 klasse på barneskolen veide jeg 80 kg. Ble ikke mobbet direkte, utenom et par ganger, men ingen ville snakke med meg. Jeg stod alene i hvert friminutt og tenkte på om jeg kom til å komme hjem til en død mamma. Var livredd. Ingen visste hva som foregikk, for er det en ting som er veldig sterkt hos barn av alkoholikere, er det LOJALITET. Og selvfølgelig stolthet, ingen skulle vite hvor vondt jeg hadde det, da mobbet de meg kanskje enda mer.

Da jeg var ca 8 år fikk mamma en ny mann i livet sitt. Han virket kjempehyggelig og vi fikk både is og snop av ham. Men plutselig, etter ca et år, slo han mamma for første gang. Jeg lå på rommet mitt og hørte mamma skrike, men turde ikke røre meg for da var jeg redd han ville drepe meg også. Han slo henne minst et par ganger i uken, ofte fordi hun hadde glemt en flekk på et glass etter oppvasken, eller han fant litt støv, men også fordi han kjedet seg. Jeg var ofte vitne også, han brydde seg ikke om vi barna så på. Da var det visst ekstra kjekt. Husker en gang han holdt en pute over ansiktet hennes og trykket den ned. Hun kjempet, jeg så armene hennes rive i ham, så plutselig ble hun livløs. Jeg skrek og trodde hun var død. Men hun var heldigvis bare besvimt. Da lo han bare. Jeg er sikker på at han prøvde å drepe henne.

Han slo meg også, og var stygg mot broren min. Husker en dag bror kom hjem fra barnehage tur på en bondegård. han var 4 år. han var helt rød i kinnene og oppgiret og gledet seg til å fortelle alt til oss. Han løp inn og kastet jakken fra seg på gulvet. det skulel han aldri gjort. Tyrannen (som jeg kaller ham) grep ham og løftet ham etter ørene opp og kastet ham i seng. broren min gråt og forsto ingenting. bare fordi han kastet jakken på gulvet fordi han var så opphisset av glede.

Mamma ble heldigvis kvitt ham etter at hun hadde vært på avrusningsklinikk i 1992. Jeg var med. Hun har idag vært edru i 10 år!!!!! Da klarte hun å stå opp mot ham. da gadd han ikke mer.

Bestemor hatet meg fordi jeg hadde grønne øyne, hun mente at jeg ikke var pappas datter, da han hadde brune, og hun mente brunt var dominerende. derfor har hun alltid gjort forskjell på broren min og meg. Han fikk alt, jeg ingenitng. men jeg klaget ikke. og broren min delte alt med meg, han var så snill. Jeg er så glad i ham.
Etter hvert fikk jeg bedre selvtillit (gikk til psykolog og i Alateen (AA for barn av alkoholikere), og ble mer og mer selvsikker.

Men så døde pappa i juni -2000. Han døde av hjerteinfarkt bare 47 år gammel, og det kom som et sjokk. Vi hadde et nært forhold, og han ringte meg hver dag (han bodde på Stord). Han ble obdusert i og med at han døde av "uforklarlige" grunner, og lå på kjøl i ei hel uke. Jeg ville se ham men ble anbefalt å ikke gjøre det nettopp pga dette. Men jeg ville, og da jeg gikk inn ble jeg helt stiv. Han hadde jo vært død i en uke, og sånn så det ut også. Han var blå fra neglene og oppover hele hendene, blårøde flekker i ansiktet og HELT svarte negler. hendene var krokete fordi de var "brukket" opp, og han lå med et skremmende utrykk i ansiktet, akkurat som om han tenkte "hjelp hva skjer med meg?" i dødsøyeblikket. Jeg måtte ha sovetabletter i en måned etter hendelsen, var helt ødelagt. fikk ikke osve da jeg så pappa komme mot meg med korslagte hender og samme utrykk hver eneste natt.

Etterhvert gikk det bedre, og jeg kan nå se fremover og lyst på fremtiden. Gleder meg til å bli mamma og håper det ikke er så lenge til.

Je gog mamma er verdens beste venner nå, og vi har gått i terapi sammen. Hun har også hatt en vond barndom og drakk for å glemme, men hun er svært glad i oss begge to. Broren min er 18 år, og nå i militæret. Han er blitt en flott type, som jentene svermer for:)

Min eneste sorg nå, er at mamma har fått KOLS (lunge emfysem), og selv om hun er oppegående og ser frisk ut, er hun svært syk og har bare 25 % lungekapasitet igjen. Men jeg håper og ber om at hun lever iallefall 20 år til....

Dette var en forkortet versjon av min barndom, jeg kan ikke skrive alt for da blir dette så sinnsykt langt hihi.
Men nå vet dere hvorfor jeg har tydd til maten i alle år og sliter med selvbildet. Men som sagt, nå går det fremover og jeg er inni en knallfin periode nå. slankingen går som en lek og jeg er overlykkelig. er forlovet med verdens kjekkeste gutt (italiener) og har fin svigerfamilie og skal flytte i hus om ca et halvt til ett år:)

Livet er deilig, når man har nådd bunnen er det bare en vei å gå, nemlig oppover!

klemmer fra Iset