Klarte ikke mer.

Som liten hadde jeg liten stabilitet rundt meg. Det eneste sikre var at jeg var overlatt til andre, alene. Moren min hadde nok med seg selv og etterhvert sin nye graviditet. Husker jeg var stort sett alltid sulten, og mange som kom og gikk.

5 år gammel blr broren min og jeg plassert i fosterhjem, uten at pappa ble informert. Moren min orket ikke mer, sannheten var at ingen ville stille opp som barnevakter og at hun heller ville leve livet og feste. Overgangen ble ikke så stor, da fostermor også hadde vært dagmamma i 2 måneder. Gleder over nok mat hver eneste dag, og at vi slapp å bli med på bar og andre lugubre steder ble snart erstattet av nye redsler.

Ble sendt til psykolog fordi jeg likte å se på stjernene og alltid tegnet det samme motivet, en stor gul stjerne som fyllte nesten hele arket med armer, ben og hode, med blålilla himmel rundt. Psykologen sa jeg var helt frisk, og at jeg skulle få lov til å fortsette å tegne. hver eneste torsdag måtte broren min og jeg være ute mens de andre var inne. om det regnet måtte vi stå i garagen, kunne ikke komme inn fordi fosterbarna skulle ha tid alene med sine foreldre. Middagen hver torsdag var en pakke mariekjeks på deling. Etter 1 år gikk jeg bort fra fosterhjemmet for første gang uten at jeg tok med meg broren min, det husker både han og jeg.

Etter noen år i fosterhjem var vi vant til forskjellsbehandlingen og at ingen løfter ble holdt, heller ikke vår mor holdt løfter - kun pappa. Det som såret meg mest ved løftene var løftet om at også jeg skulle få lov til å trene kampsport. Først måtte jeg vente på at broren min skulle bl gammel nok til å trene. Men jeg fikk lov til åvremep trengen til de andre for å se på. Det var helt til den dagen jeg var flinkere enn deres egne barn, og det uten å ha noen å trene med. Fikk husarrest og kjeft, fordi det ikke var rettferdig at jeg skulle være flinkere enn deres barn på skolen og i kampsport. Da broren min endelig ble gammel nok, var han overhode ikke intressert og dermed fikk ikke jeg trene heller - etter 4 års ventetid. Jeg ble vrang og mistet all respekt for mine fosterforeldre.

6 mnd'er senere flyttet vi til vår mor, som sjelden var hjemme og enda sjeldnere hadde penger. Mat fikk vi, men vi var ikke alltid mette. Jeg jobbet som barnevakt på kveldstid for å dekke inn penger til mat og innimelom til strøm. Barnevernet hjalp oss ikke og ble bitter og sint. Var sint på alt og alle, helt til en dag da jeg var hos en tante og onkel alene en jul. Jeg likte så godt deres perfekte liv, og deres perfekte sunne livsstil, så jeg ville kopiere denne. Det endte med at jeg trente og trente, slanket vekk valpefettet uten å bli fornøyd. Fikk ingen sykdommer eller noe annet alvorlig, for jeg ble ei sunn jente i en sprek kropp - ikke noe helsehysteri, men fikk panikk om vekta gikk over 55 uten å starte noe hard slanking for det om.

Etter 5 år hos min mor, og en uke før 16 årsdagen min fikk jeg totalt sammenbrudd. Jeg klarte ikke mer. Skole, min 3 barn å ta vare på hver ettermiddag, være tilstede for broren min og i tillegg skulle ha tid til venner og morro - det ble for hardt. Fosterfamilien ble min redning, da pappa hadde kjørt med trailer til søreuropa for å laste. Jeg var 11 dager hos dem, fikk leksene via telefon fra hovedlæreren min og snakket kun med broren min. Resten av tiden satt jeg på rommet jeg lånte og bare kikket ut av vinduet - jeg skjønte ikke en gang hvorfor fostermoren min bakte kake og spurte pent om jeg kunne komme ned en times tid etter middagen. Det var min 16 årsdag, og alt jeg orket var å åpne 2 gaver, snakke såvidt i telefonen med broren min og tok med meg et kakestykke på rommet.

Jeg besto 9. klasse med glans takket være at fosterfamilien min lot meg bo hos dem, og at jeg fikk være i fred. Barnevernet stilte opp med psykolog og alt jeg behøvde. Ble boende på barnevernets ordre, og ble tvunget til å ta gymnaset fordi jeg var "så smart og fordi hivedlæreren min som også var rådgiver mente jeg ville gjøre det utmerket på universitetet". Hvis jeg oppførte meg ordentlig ville jeg bli "fri" den dagen jeg fylte 18 år, hvis ikke ville de umyndiggjøre meg til jeg var 20.

I frykt gikk jeg på gymnaset. Fikk mange gode venner og levde et ultra sunt liv. Trente minimum 2 timer daglig, spiste sunt og lyttet til kroppen. Var slank og trivdes med kroppen min, men selve utseendet mitt brydde jeg meg ikke om. Jeg var kampsportfrelst og trente så mye jeg kunne, men siden jeg ikke klarte å velge trente jeg også aerobic, håndball og jeg syklet. Om jeg var sliten eller kroppen min gav pause signaler adlød jeg, og var ingen fanatiker.

18 årsdagen min nærmet seg, og jeg fikk brev fra barnevernet. Jeg kunne få støtte ut det skoleåret dersom jeg fullførte det året og bodde hos fosterforeldrene mine. Hva er 5 måneder av et 18 årig liv? Så jeg takket ja, og ordnet meg samtidig slik at jeg kunne bo hos pappa i sommerferien.

Siste eksamensdag var overstått for mitt vedkomne, og jeg feiret med venner. Bestemte meg for å gå tidlig hjem da jeg var dårlig. Ble liggende med høy feber og kraftig hoste. Da den ene av fosterbrødrene mine var aktiv på elitenivå i sin sport bestemte fosterforeldrene mine at jeg måtte flytte den dagen for ikke å ødelegge sønnens sjangser i kvalifiseringen. De hadde begynt å pakke for meg. Jeg ble rasende og sa at skolen ikke var slutt før om 8 dager, da vi skulle møte i klassen for siste gang og få karakterene. Dessuten hadde ikke pappa plass før om 9 dager, han hadde en hybelboer på loftet i det rommet jeg skulle ha. Ingen bønn eller noe hjalp. De hadde allerede ringt pappa på mine vegne og sagt jeg ønsket å flytte den dagen, så han kom med lånt bil.

Det ble flytting den dagen, og jeg rakk ikke engang å varsle mine venner....Hos pappa ble det mye ommøblering, da det fremdeles var 2 dager til hybekboeren skulle reise i militæret. Hans flyttelass ble kjørt til hans far, og jeg flyttet inn. Vi ordnet med køyseng, og fordelte etagene mellom oss. Første natta fikk jeg ikke sove p.g.a heten og at jeg hadde alvorlig feber. De påfølgende nettene som jeg dårlig og ekstremt lite. Siste natta våknet jeg av en klam hånd som hadde brettet opp t-skjorta jeg sov i og at han var inni meg. Fikk panikk, men ble kvitt ham.

Dagen etter var siste skoledag, og jeg tok bussen til skolen i nabobyen. Var hos gynekolog og alt annet et voldtektoffer må igjennom. Jeg levde som i transe hele sommeren, hvor jeg avlyste en lenge planlagt ferie. Husker knapt noe fra den sommeren, bare uendlige netter med gråt og lange dager inne sammen med hunden min. Og en treningsleir hvor jeg trente hardere enn noen gang, for å fjerne fosteret i magen som jeg ikke ønsket men som det offentlige helsevesenet sa jeg måtte bære til over sommerferien.

Høsten etter flyttet jeg på hybel, og begynte på skolen. Mistet heldigvis barnet i magen, og var overlykkelig for det. Jeg gled inn i en depresjon og sluttet gradvis og sakte med alle former for trening. Begynte å trøstespise og gav blaffen i alt. Slik begynte mitt overvektsproblem. Jeg hadde ikke krefter igjen.

3 år etter voldtekten gikk jeg på folkehøyskole, og levde sammen med andre med alternative trosretninger og alternativ medisin. Depresjonen forsvant og jeg begynte så smått å bry meg om meg selv og å leve sunt igjen. Vekta stoppet på 85 kg, og gikk gradvis nedover.

Enda to år senere ble frustrasjonen over at min nåværende mann og jeg ikke hadde klart å få barn de to åra vi hadde prøvd for stor for meg. Jeg følte en sterk sorg over ikke å få til å lage barn, og i frustrasjon begynte jeg på nytt å trøstespise. Det har vært gode perioder hvor vekta enten har stått stille eller gått litt ned, men vekta var på det høyeste i november i fjor. Legen sier at vi har større sjangse for å få barn om jeg går ned til ca 75 kg. Jeg trives absolutt ikke med meg selv, og har bestemt meg for å bli kvitt det siste taket voldtekten har på meg - overvekta!

Håper min historie kanhjelpe andre som har vært i liknende situasjoner. Det er nok litt mange detaljer her, så det kan være jeg redigerer historien ned litt etterhvert. Det finnes håp for meg og, selv om jeg ikke alltid har følt det slik.

Hilsen Hecatee