Min historie

Min historie begynner sommeren da jeg skulle begynne i 1. klasse på videregående skole. Jeg var svært opptatt av å trene. Og jeg begynte så å konsentrere meg om hva som var ja-mat og hva som var nei-mat. Skulle jeg kjæpe mat i butikken måtte jeg først lese kalori og fettinnhold på varen. Stod ikke det oppført, kjøpte jeg ikke varen til tross for at jeg hadde lyst på hva det nå måtte være.
Jeg har alltid vært glad i mat, og kunne til tider spise altfor mye. Jeg klarte liksom ikke å stoppe. Denne sommeren ble jeg litt mer bestatt av å prøve å være tynn. Etter at jeg hadde spist meg stappmett fikk jeg dårlig samvittighet, og la ut på en helsikes løpetur (like etter at maten hadde lagt seg. Medførte selvfølgelig hold til de grader) for å forbrenne alt jeg nettopp hadde spist. I sluttet av sommerferien fikk jeg reaksjoner av folk. En venn fortalte meg at mine nærmeste venner var bekymret over vektreduksjonen min. De snakket ikke med meg om det, men de hadde fortalt han det. Han sa og at buksene som tidligere hadde vært stramme, nå hang og slang. Jeg sa at jeg hadde det fint og ikke hadde lagt merke til noen vektreduksjon. Ville ikke la han tro at det var bevisst. Men han skjønte jo at det var løgn, ettersom jeg f.eks. ikke kunne innta noe måltid etter kl.18, fordi jeg ikke ville klare å forbrenne alt dette før jeg la meg.
Jeg hadde ikke selv lagt merke til at jeg hadde blitt tynnere, men nå ble jeg det, og jeg konsentrerte meg mer og mer over hva jeg puttet i munnen og til hvilke tider.
1-2 måneder ut i 1. klasse ble jeg bedre kjent med en i klassen. Hun var også veldig opptatt av vekt og utseende. Hun fortalte meg at det var mye lettere og bare kaste opp alt etterpå. Da fikk du nytelsen av mat, men slapp kaloriene og den påfølgende angeren.
Vi ble veldig gode venner og byttet til stadighet råd og tips om nye sensasjoner på slankemarkedet, om hvordan vi kunne kaste opp uten at noen hørte det og skjønte det. Vi var ute på café, og da vi kom hjem til henne kunne hun trygt si til sine foreldre at hun hadde spist der, når sannheten var at hun bare hadde drukket en kopp te. Vi kunne bestille pizza, lage vafler, og etterpå gafle de i oss på få sekunder, før vi tok hver vår do og kastet opp.
Det verste var de dagene hun spurte meg om jeg hadde vært flink og jeg med skam måtte fortelle at jeg hadde sprukket. Jeg følte at jeg var udugelig og feit. Hele skoledageen min dreide seg om mat. Hvor mye hadde jeg inntatt, kunne jeg spise noe mer den dagen osv. Det var ikke bare fysisk tøft for kroppen også den psykiske delen av meg slet. Det var kanskje det verste. Hvis jeg hadde sprukket en dag ødela det hele dagen og jeg kune like så godt fortsette med spisingen, helt til jeg på død og liv ikke orket mer. Jeg kunne ikke kaste opp hjemme når foreldrene mine var der, og etterhvert ble jeg aggresiv overfor de, fordi de ikke kunne gå ut så jeg kunne bruke doen. Jeg kunne jo ikke si dete til de, men jeg i stedet og var pottesur. Hadde jeg alt begynt å spise litt, så kunne jeg ikke gjøre noe lekser. jeg følte meg ekkel. Fortsatte bare resten av dagen å spise. Karakterene mine gikk nedover. På skolen hadde jeg ikke konsentrasjon nok, pga lite mat, og hjemme konsentrerte jeg meg kun om å spise el. jogge. Ingen mellomting.
Etter et halvt år fortalte venninnen min, hun som jeg hadde fått så god kontakt med, at ei venninne av henne, trodde jeg led av store spiseproblemer ettersom jeg hadde gått så mye ned i vekt. Jeg vet at mine venner bekymret seg for meg og.
Jeg gikk ned rundt 8-10 kg på disse månedene, og veide 40 kg sommeren etter. Jeg var kjempestolt. Men følte meg fremdeles litt for tykk.
Da jeg begynte på skolen igjen, flyttet klassevvenninnen min til en annen by. Jeg var med en gang sjeleglad. Dette betydde at jeg kunne legge på meg og spise mye når jeg ville uten å stå til ansvar for henne.
I dag fire år senere, veier jeg 53kg og sliter fremdeles med selvfølelsen. Forskjellen er at jeg nå ikke har noen å snakke med. Det hadde jeg da. Savner en slik venn.

Hører og med til historien at jeg oppsøkte to helsesøstere ved skolen,men fant fort ut at de ga fullt faen. Slik er verden. jeg spiser fremdeles for mye og hater meg selv for det. Men jeg skal klare å komme meg ut av den onde sirkelen på egen hånd. Foreldrene mine vet ingenting og har heller aldri gjort det, bortsett fra det faktum at jeg var sunn og brydde meg om hvilken type mat jeg puttet i munnen. Kommer aldri til å fortelle mine foreldre eller mine venner den fulle og hele sannhet. jeg kommer nok til å slite med dette enda litt til. Men jeg skal klare å komme inn i et mønster jeg trives i.

-Takk