susie

I dag har det vært en kjedelig dag. Og nå er den snart over - heldigvis. Har ikke matlyst, ikke motivasjon for noen ting, egentlig. Ikke veide jeg meg i dag, heller. Spist kun brød, og pizza som mannen min var så elskverdig å kjøpe på vei hjem fra jobb. Burde i det mindste spedd ut med litt salat, drukket vann i stedet for cola mm. Men det var ikke krefter til å tenke vekt i dag.
Skal handle til helga - mulig vi tar en tur over grensen. Da skal jeg tenke vekt. Mannen min er ikke flink til det, og vet vel knapt hva som er fetende og ikke. Han legger aldri på seg. Men jeg vet en del. Det er bare å sette læren ut i livet. De usunne påleggene begynner å forsvinne fra kjøkkenet nå. Lettsyltetøy erstatter annet - og etter hver blir det vel hjemmelaget håper jeg. Hjembakt brød, grovt og godt, erstatter kneipen som aldri metter skikkelig. Vann i stedet for saft osv. Det kjennes herlig, selv om det ikke synes ennå. Den ene kiloen henger antakelig sammen med når på dagen jeg veide meg, og litt tendenser til forstoppelse den dagen. Så den regner jeg ikke som gyldig vekttap.
i oktober flytter vi. Kanskje et foreløpig mål skal være å komme ned til 60kg til den tid?
Vet av erfaring at kiloene ikke raser av meg - slanking eller ikke. Og jeg vil ikke sette for uoppnåelige mål. Det vil bare ødelegge for meg selv. Trivselsvekten er 58kg, og dit SKAL jeg!!!

Innrømmer at jeg tok litt hardt i sist, tiili. Men jeg har skjønt at jeg lett lar meg rive med, på godt og vondt.
Nå er det noe nytt, som har bringet meg tilbake mot toppen.
En fyr som ofte er innom på jobben, overøser meg med komplimenter. Det er som dråper i en ørken. Det er år og dag siden noen ga med slik oppmerksomhet. Vi spiste lunsj i dag - fy, ikke gjøre sånt!!!- og kanskje i morgen også. Vet at det er på grensen - jeg er gift, men klarer ikke la være. Han er utrolig pen - vakker. Og så sier han så mye fine ting til meg. Igjen har jeg altså latt meg rive med. Men jeg vet hvor grensene går, og det er viktig. Jeg ville aldri gå utover lett, uskyldig flørting. Han har aldri tatt på meg, og prøver ikke på sånt heller, siden han vet at han ikke kan få meg. Kanskje det gjør det lettere for han å være rundhåndet med komplimentene, når han vet at det ikke følger forventninger til dem? Morsom tanke.
Uansett har jeg fått den lille kriblingen, spenning og følelsen av å gjøre noe forbudt. Det har gitt meg en dytt videre - jeg vil jo være så fin som han sier jeg er. Jeg har altså fått noe å leve opp til!
Håper dere ikke synes jeg er umoralsk. Jeg er godt innenfor grensene for det akseptable. Det er nok som har søkt spenning ute, men synes at spenningen er nok i seg selv. Er det ikke...?

Etter et par ukers sykemelding og passivitet, var ikke resultatene sene med å vise seg! Jeg var på god veg ned et par kilo, og var godt fornøyd med meg selv. Så gikk det litt oppover, og jeg tenkte det var på tide å ta "etterhvern" på alvor, og ikke være så fornøyd at jeg gikk opp igjen. Og så skjer dette. Har ikke gått på vekten siste måneden, men visste at det skjedde. Buksene strammer akkurat der de ikke skal stramme, og ikke strammet heller for en stund siden.
Dette er en krigserklæring mo de ekstra kiloene som tydelig vis ikke har tenkt å forsvinne. Skal vi se hvem som er sterkest!
Jeg har vært her inne før, og hatt stor glede av å lese deres dagbøker. Nå må jeg imidlertid ta tak i meg selv og innse at jeg ikke orker å se ut som jeg gjør. Spesielt ikke fordi jeg får dårlig selvfølelse at det. Føler meg annenrangs. Det er forferdelig. Mannen min er så kjekk og flott, et skikkelig prakteksempel. Og så må han slepe på meg.
Selvfølgelig sier ikke han dette til meg, og han føler det ikke sånn heller, så vidt jeg vet. Men det viktigste er at jeg føler det sånn, og det gjør meg trist, deprimert og sjalu - for å nevne noe. Og hva er et par kilo? Ikke uovervinnelige, i alle fall.
Tenk at kiloene slo til, akkurat nå som bikinisesongen er åpnet, og jeg er totalt forsvarsløs. Tror ikke det finnes et dårligere tidspunkt. Bryllup unntatt.