Jeg var da aldri feit!!!

Jeg ble født slank... Jeg var kjempetynn!

Som 1.klassing veide jeg 26 kg - antakelig normalt. Jeg klarte meg bra gjennom skolen - ingen hadde noe å si på min vekt - jeg var som alle andre...

Ungdomsskolen kom. Husker jeg veide 58 kg i 7. klasse. Da jeg gikk ut fra ungdomsskolen veide jeg 70 kg (jeg er 1,67 m høy), og begynte å bli litt lubben, men var ikke overvektig (har meget tung beinbygning).

Da jeg begynte på videregående, begynte jeg i kveldsjobb. I tillegg til å ha en heller psykotisk kjæreste, jobbet jeg nå alle ledige timer i døgnet. Mor ble bekymret. Hun var faktisk så bekymret at hun kjørte innom gatekjøkkenet på vei hjem fra jobb og dro ikke hjem fra min jobb før hun så at jeg hadde spist den digre burgeren hun hadde kjøpt... På vel 6 måneder gikk jeg ned fra 70 kg til 53 kg. Jeg var sååååå fornøyd med meg selv!

Siste året på videregående var jeg like slank, og min psykotiske kjæreste syns jeg var flott. Så ble jeg gravid. Noen måneder ut i svangerskapet begynte kroppen å svelle ut. Jeg var 19 år. Han begynte å unngå meg. Jeg ble mer og mer depressiv. Han foraktet meg, og nektet å ta i meg. Han kjente ikke engang etter livstegn i magen.

83 kg veide jeg den dagen de tok keisersnitt og vi fikk en sønn. Faren hans tok fremdeles ikke på meg. Han skulle vente til jeg gikk ned igjen og ble like lekker som før, sa han.

Jeg ble mer og mer deprimert, og kiloene ville ikke forsvinne. Uansett hva jeg gjorde.

Da vår sønn var 3 år gammel, ble jeg kastet som en gammel hanske. Jeg var ikke lekker nok, og han byttet meg ut mot ei sylslank jente som var et hode høyere enn ham...

Jeg begynte å gå ned. Jeg var på randen av selvmord. Jeg kom ned i vel 70 kg igjen.

Så møtte jeg HAM! Mr Right! Det var kjærlihet ved første blikk, og det ble oss to. Han dro meg opp av den gjørma jeg hadde vært i i de 4 årene som hadde gått siden min sønns far hadde dumpet meg.

Vi elsket hverandre. Vi elsket MED hverandre flere ganger i døgnet. Livet var godt, og jeg syns jeg var ok.

Etter 3 måneder sammen, var jeg gravid - trodde jeg. Alle symptomene var der, og vi ønsket oss barn, så hvorfor ikke? Vekten økte. Faretruende mye! Mer enn normalt! Etter 4 måneder ble det oppdaget en stor cyste i livmora. Det var ikke noe barn, men en cyste. Årsaken til overvekten som stadig seg på, var det ingen som prøvde å finne ut. Legen overhøvlet meg fordi jeg hadde INNBILT MEG at jeg var gravid - at jeg ØNSKET det så mye at jeg begynte å legge på meg som om jeg var gravid!!!

1 år senere veide jeg 100 kg...

Det er 6 år og to barn siden. I mine to svangerskap har jeg gått opp "normalt" - første gang vel 10 kg med vann (svangerskapsforgiftning), og andre gang 20 kg med vann. De kg gikk jeg ned igjen i løpet av 2 måneder.

Jeg veier fremdeles 100 kg. Og mannen min elsker å ta på meg!