NITE KLER SEG NAKEN OG BER DEG INN

Hmmmmm, lives begin at 40. Ja det gjør nok det, virker hvertfall slik. For meg håper jeg det. Hittil, hva har livet egentlig vært?

Jeg gråter når jeg hører om barn som får en dårlig start. Barn som uskyldig kommer til verden, og blir en brikke i voksnes kampspill og egne svakheter. Hvis voksne virkelig med sine handlinger bare hadde visst hvordan dette påvirker et lite barn.
Et barn som ikke har noe valg, men som søker trygghet hos sine voksne. Et barn som ikke får den trygghet. Hva gjør det med dem?

Vi kan se barn som er utagerende, barn som er ufyselige, barn som grunnet adferd ikke er tillitsvekkene, barn som er fete.
Slike barn, hvordan ser vi på dem. Neste gang se ekstra godt på dette barnet, ta deg tid til å høre på barnet. Hva er det egentlig barnet sier. Kanskje det barnet trenger akkurat deg. Bli kjent med barnet, men ikke lyv og skuff det. Barnet trenger ikke flere skuffelser.

Spiseforstyrrelser, slike barn får ofte en forstyrrelse som gir utslag for livsvarig forstyrrelse med eget selvbilde og egen kropp. En spiseforstyrrelse er et tegn på at noe ikke er som det skal være.

Hvor kommer jeg så inn i dette?
Jeg hadde en barndom hvor jeg hadde foreldre som elsket meg, og hvor det ikke var noen form for mishandling eller alkoholmisbruk.
Allikevel var jeg nærvøs og utrygg. Det kanskje lå til mine gener?
Mine foreldre var veldig voksne når jeg ble født, men tror nok ikke dette var årsaken.
Gjennom en sosionom for noen år siden ble jeg klar over en del av problemet.

I min familie er det bare "perfekte" mennesker. Det var aldri noen katastrofer, og alle hadde gode liv. De skikket seg ordentlig i livet, og var rolig og dannede, slanke og flotte.
Så kom jeg som en appåkladd. Jeg var som en virvelvind, en liten jente-Emil, som gjorde mye "hyss". Var lubben fra tidlig alder, og utviklet meg til å bli en småfet jentunge.
Nå fikk familien noen å snakke om, og dette merket det lille barnet.
I min streben etter å være så perfekt som de andre, tryna jeg gang på gang.
Det må nevnes at dette var familien på mors-siden. Den eneste som hele tiden ga meg støtte og forsvarte meg var pappa.

Årene gikk, og jeg ble eldre. Så vel at den perfekte familien ikke var så perfekte like vel, men store deler av min barndom var allikevel så preget av min dårlige følelse, at mye var ødelagt. Selvfølelsen var på bånn, og jeg fant en trøst. MAT MAT OG ATTER MAT. Dette resulterte i at jeg gjennom barneskolen ble en del plaget. Jeg vet ikke om jeg kan kalle det mobbing, men det ga overhode ingen trygghet, og jeg spiste videre.

På ungdomsskolen skjedde det noe med meg. Jeg var overvektig, men hadde også en "stor kjeft". Denne reddet meg fra mye sårhet, og plaging.
Medelever visste at jeg "klinte til" om noen prøvde seg, og det samtidig som jeg ble en som testet ut det andre ikke turte, gjorde at jeg ble litt respektert, og fikk venner.
Må nevne at det som jeg testet ut var ikke ulovlig eller narkotiske stoffer, men heller en forvokst Emil.

Men inne i seg hadde ikke Nite det godt. Nite slet med selvfølelsen og trøstespiste. Det var vel i disse årene som jeg fikk spiseforstyrrelser.
Når jeg var 18 år, var jeg feit. Husker ikke hvor mye jeg veide, men det var nok en 80-85 kg. Husk jeg er ikke mere enn 163 cm.høy.

Dette er den tiden hvor man skal ut på byen å sjekke gutter. Man vil være attraktiv og tiltrekkene. En ung jente på 80-85 kg. er ikke den som står først i køen hos de kjekke gutta.
Så hva gjorde jeg, jo jeg trøstepiste. Nei jeg trøstespiste ikke, jeg hev i meg ukontrollerte mengder med mat.

Så fant jeg ut at ved å stikke fingeren i halsen, og få maten opp igjen, det gjorde litt bedre med egen følelse etter at jeg hadde overspist.
Den gang var det ikke et navn på denne sykdommen, og ingen snakket om det. I dag vet man mere om bulemi og anorexi. Det er så flott å se at det i dag er hjelp å få for de som sliter med dette, og hvertfall når det blir et stort problem.

Jeg traff så en mann som var 14 år eldre enn meg, en som jeg følte jeg kunne være trygg hos. Denne mannen ble senere far til mitt barn. Ga han meg trygghet? Jeg vet ikke, men det var kjærlighet.

Av en eller annen grunn så innså jeg min overvekt og fikk viljen til å gjøre noe med den. Jo, jeg tror at det var mitt barns far (vi hadde ikke fått barn da) som faktisk syntes jeg var blitt så fet at han følte det ubehagelig å ha intim samkvem.
Det var det som fikk meg til å ta skjeen i annen hånd, og jeg gikk ned fra 96 kg. til 80 kg. Jeg var da 23 år.
Det var en så herlig følelse, å kunne handle klær som satt bra på meg. Jeg har alltid vært velsignet med et pent ansikt, og du som har gått ned så mye vet hva dette gjør med selvfølelsen.

Så ble jeg gravid og i 1986 kom min sønn til hverden. Et barn som var etterlengtet og elsket. Dette barnet har jeg i alle år gitt den trygghet jeg snakker om i innledning at et barn skal ha.
Og min sønn er i dag en gutt som er kraftig (han trener en del) og er proppfull av god selvfølelse.

Etter fødselen gikk jeg sakte men sikkert ned ytterligere 10 kg. Men jeg slet fremdeles med bulemi. Hvorfor? Nå skulle livet være så flott, men det var det ikke.
Nå skal ikke Nite utgi for mye av våre par-problemer, da det er andre (les barnets far) som dette handler om også, og jeg har ingen rett til å snakke om andre enn meg selv her inne.
Men det var mange grunner til at jeg ikke var fornøyd med tilværelsen.

I 1989 var barnet 3 år, og hans far og jeg skilte lag. Jeg skulle begynne å bygge opp et liv for meg og min sønn. Det første jeg gjorde var å slanke meg ytterligere 5 kg. Nutrilett var akkurat kommet i handelen,
67 kg. og jeg var riktig så lekker.
Jeg var i en helt ny situasjon hvor menn hendvendte seg til meg, og jeg fikk merke at slanke mennesker er mye mere velsett enn tykke.
Slanke mennesker blir sett på som mere verdifulle, og slanke mennesker er populære.

Men på tross av den flotte figuren jeg hadde, var jeg fremdeles feit. Mitt hode var så innstilt på at jeg var tykk, og når jeg så meg i speilet så jeg en stor kropp, og jeg hadde svært lav selvtillit.

Da skjedde det. Jeg traff mannen i mitt liv. Mannen som skulle bety så enormt mye for Nites fremgang og styrke. Mannen som hele tiden bygde meg opp og som støttet meg og ga meg den selvtillit jeg aldri før hadde hatt.
Tøffheten som var mitt varemerke, slapp taket, og bulemien forsvant.

Det var noen herlige år. Han ga meg styrke og tro på meg selv til å ta meg en utdannelse.

I 1990 døde mamma, min støttepilar nr. 1 i livet. Hun etterlot seg sin mann, min far som da var godt over 70 år.
Det begynte å hvile så stort ansvar på meg for min far og dette skapte en stressfaktor. Jeg datt tilbake til gammel vane om å overspise, og mistet igjen all kontroll over inntak av mat.
Når min far døde i 1993, var jeg for full fart igjen mot 100 kg.
Min mann, ja han støttet meg han, og elsket meg selv om jeg la på meg. Han syntes faktisk jeg var (er) bare deilig og som han sa "JEG VOKSER MED OPPGAVEN".

Etter pappa døde klarte jeg ikke å finne tilbake til kontrollen ved å spise riktig og normalt. Det er heller ikke så lett når min mann som trener flere ganger i uka og er slank, elsker sjokolade. Det er blitt mange lørdagskvelder hvor det er blitt inntatt store mengder av snop. Han klarte alltid å stoppe, men det gjorde ikke jeg. Når han tok sykkelen eller trente vekter på søndagen, satt jeg hjemme å dyttet i meg restene fra lørdagen, bare for å kaste dette opp igjen.

Selvtilliten på grunn av at jeg la på meg igjen, var helt elendig, og mine humørsvingninger gikk på nærvene både hos min mann og min sønn, og ikke minst meg selv.
Badevekten styrte livet mitt og for hvert gram denne diffrensierte, ble jeg ennå mere ustabil. Jeg tror ikke mange utenforstående merket noe til dette, men mine nærmeste gjorde.

Dette kunne ikke fortsette, og jeg måtte ta et oppgjør med meg selv. Dette hadde jeg aldri klart alene, og min mann var min beste støttespiller.

I dag er jeg blitt 40 år, jeg er overvektig, men er en glad overvektig. Jeg ser betydningen av meg som person, og ser at alt jeg har oppnådd i livet fra trygghet til materiellt, er min egen fortjeneste. Dette har jeg klart fordi jeg er sterk og fordi jeg har hatt en mann som har vært min største tilhenger.
Hva med bulemien. Den er så godt som borte. Det er ikke ofte jeg tyr til denne løsningen, og det er vel rundt et år siden sist.

Vel, hvis jeg er så lykkelig som stor, hvorfor vil jeg så ned i vekt.
Det er helsemessige årsaker til at man ikke bør dra på noe som har så liten nytteverdi som fett. Jeg vil bli en gammel dame, uten vektrelaterte problemer.

Det er mange som leser dagboken min. Der fremstår jeg som en tøff voksen stilig herlig reflektert dame. Tja, det er vel en del rett i det, men det er liksom Nite det da. Den morsomme trivelige artige dama. Det er mange egenskaper man tar til seg som en livstil for å ikke tillate seg å bli såret.

Jeg har tatt initiativ til å treffes. Både aktiviteter i Oslo, og østlands-treff i oktober 2002.

Hvorfor da blottlegge seg selv så sterkt her inne, når jeg også kan identifiseres.
Jo, det skal jeg fortelle.

Jeg tror ikke min historie er unik her inne. Jeg tror det er mange som kjenner seg igjen i min historie. Det er mange, altfor mange som ikke har den styrken som Nite har, og det er dere jeg vil hjelpe med min historie. JA JEG ER 40 og trygg på meg selv. Jeg kan stå for en støyt og jeg kan tåle å bli konfrontert.
Lifes begin with 40
Ja jeg har startet et nytt liv. Jeg vil igjen opprette den fine formen, og leve lenge.
Jeg tør å være et ansikt bak vektproblemene, og kanskje hjelpe andre.
NEI NEI NEI dine vektproblemer kan jeg ikke hjelpe deg med, det er det bare du som kan, men jeg kan hjelpe ved å sette ord på problemet som altfor mange sliter med.

Hvis dere alle kan føle som meg
JEG ER STOR, MEN JEG ER VERDIFULL. DET FINNES BARE
EN AV MEG OG DET ER JEG STOLT AV

klem til dere alle fra nite
nta62@hotmail.com