Alle over på den andre sida!

Det hele begynte på ungdomsskolen. Jeg veide 107 kilo i 7. klasse og ble mobbet så fort jeg kom på skolebussen om morgenen. "Alle over på den andre sida!" gjallet det fra de andre når jeg satte foten på stigtrinnet. Det gjentok seg mer eller mindre hver dag. Jeg hadde ikke vært slank i barneskolen heller, men det var liksom ikke godtatt å være feit på ungdomsskolen. Mulig jeg hadde lagt på meg ekstra mye sommerferien før 7. - det vet jeg ikke.

Ungdomsskolen fortonet seg som et rent lite helvete for meg. Jeg husker spesielt én gang - når jeg datt på isen utenfor musikk-rommet. 4-5 elever som sto et stykke unna "datt" de også. Liksom av skjelvet som jeg hadde forårsaket. Denne historien ble det holdt liv i et halvt år, og jeg ble mobbet for det også (som ikke engang var sant).

Jeg var hemmelig forelsket i flere av jentene, men torde aldri å tenke tanken på å forsøke meg. Jeg viste hvordan det ville endt... Dessuten hadde jeg vel blitt mobbet av alle gutta også - hvis jeg hadde vært så dum og prøvd meg.



Etter ungdomsskolen fikk jeg meg da en utdannelse, og fikk meg en fin jobb i et firma som ikke hadde så mye direkte-kontakt med kunder. Slik kunne jeg jobbe nærmest i fred for andre enn kollegene. Det gjorde ingenting, for kollegene mine godtok meg som jeg var.



Det var først for noen år siden at jeg bestemte meg for å slanke meg. Dels av helsemessige årsaker, dels av egne ønsker. Under denne tunge kroppen fantes det jo sikkert en sterk kropp - som hadde denne vekten å bære på kontinuerlig. (Jeg veide 156 kilo når jeg begynte). For å gjøre en lang historie kort - så slanket jeg meg 62 kilo på to år. Og med mine 190 (og en halv) centimeter på strømpelesten følte jeg at jeg nå var kommet til et akseptabelt nivå. (Jeg går ikke nærmere inn på slankemetoder, m.m. - for jeg hadde nemlig profesjonell hjelp hele tiden, men det gikk stort sett ut på kostholds-endring og mosjon/styrketrening - noe som var lett med tett oppfølging/kontroll).



Når jeg nå kom hjem til mine gamle trakter, var det ikke NOEN av gamle skole-"kamerater" som kjente meg igjen. Ikke en eneste en!!

Jeg fikk meg en nydelig kjæreste, og livet var bare herlig å leve! Slik hadde jeg det i ca. 3 år.



Årsaken til at jeg er her nå og skriver min historie, er at jeg dessverre har gått opp igjen..... sukk....... Riktignok veier jeg ikke "mer" enn 137 kilo, men det er nesten 50 kilo for mye - og det syns! Jeg er ikke helt sikker på hva årsaken er - kanskje har jeg det medfødt. Jeg har nemlig ikke endret så mye på kostvaner eller slutte å trimme. Så kanskje er det noe meg genene. Hva vet jeg?



Det som er et lyspunkt i livet mitt ennå - er at kjæresten min fortsatt er like glad i meg som da vi møttes (for omtrent 50 kilo siden) - og jeg skal klare å komme meg nedover på vekta igjen.

Jeg venter fortsatt på "Alle over på den andre sida" når jeg en sjelden gang bruker bussen - men det er ikke gamle "kamerater" som sitter og ser på meg. Bare gamle damer som tier helt stille når jeg går inn, men prater som "bare det" når jeg har satt meg lengst bak i bussen.



Gi meg noen år - så skal jeg være under 100 igjen.



Tom.